Kan dere huske Bonanza og Brødrene Cartwrigt? High Chaparall, Manolito og Blue? Så dere kanskje Danser med ulver og Kevin Costner? I samtlige av disse seriene spilte hesten en stor rolle. Uten dem ville disse filmene blitt bleke. I vikelighetens western spilte hesten også en stor rolle, både som arbeidsredskap og fremkomstmiddel. Historien om den amerikanske hesten begynte dog i England- innen koloniseringen av Den Nye Verden.
Engelskmenn har i alle tider hvert opptatt av spill, veddemål, og kappløping.De har siden begynnelsen av 1700 tallet blandet inn orientalsk blod i sine Hobbyer og Galloways, som de engelske hestene kaltes på den tiden, for å øke hurtigheten. Det har i England blitt avholdt kappløping siden romerne innførte dette veldig tidlig i Englands historie.
Kappløpingsbaner fantes tidlig, og når ikke lenger distansene på banene var tilstrekkelig lange, innførtes point-to-point, der man kappløpte mellom kirketårn.
Ved koloniseringen av Det Nye England på Amerikas østkyst fulgte kappløpingstradisjonene og de Engelske hestene med. Der hadde conquisterne allerede et par hundre år tidligere innført spanske hester til Amerikas fastland, og disse indianerponnier kaltes for Chickasaws. De ble benyttet av bøndene til alle daglige gjøremål:fremfor plogen, dra kjerre, og til ridning.
I det Nye landet fantes ingen kappløpingsbaner, så der benyttet man byen hovedgate, og løp dennes lengde, en strekning som var omtrent 200-800 meter. Nybyggerne hadde heller ingen penger til å bruke på fornøyelser, men man ville gjerne slappe av på lørdagen etter ukens slit, og folkesamlingene på kappløpene ble derfor ofte store. I store horder samles bønder, indianere, fattig, og rik ved hovedgaten i byen, og matched racing ble avholdt hele ettermiddagen mens barene ble flittig besøkt, og veddemål ble inngått.
Shortracing
Da byene på denne tid var små, ble banene i hovedgaten ikke særskilt lange. Man strebet etter en hest med stor starthurtighet og eksplosiv styrke. Hestene som fra begynnelsen stilte opp hadde arbeidet fremfor plogen hele uken igjennom, og skulle kjøre familien til kirken i vogn på søndagen etter. Det krevdes hester med god stamme såvel som et godt temperament. Til og begynne med anvendte man de inhemske(=spanske) ponniene, men da de mer pengesterke innvandrerne begynte å plukke inn Engelsk importerte hester, og øke distansene til egen fordel kom indianerhestene i bakgrunnen for dette.
For å få indianerponniene bedre og hurtigere blandet man blodet mellom de spanske ettlingene med de Engelske hestene. Denne kryssingen ble startshurtigere enn fullblodshestene, og tilstrekkelig eksplosive til å springe hurtigst på korte distanser. År 1752 importertes hingsten Janus (1746-1780), som bedekte et stort antall hopper. Avkommene ble jevne, veldig muskulerte, og meget raske.
Janus`etterkommere kaltes for ”peculiar horses”- underlige hester- fordi de så ut til å være noe mer enn vanlige hester. De løp fortere og sikrere på en kvarts mil enn andre hester, hvilket snart endret navnet til ”Quarter of a Mile Race Horse”.
Janus influerte avlen i årene 1750-1800. Han ble far til et stort antall kjente hester, og de fleste quarterhester kan i dag spores tilbake til denne hingst. På denne tiden fantes ingen offisielle stambøker (på de engelske fullblodshestene ble det ført stambok fra 1752) –men det virket som hesteeierne og oppdretterne var fryktelig stolte over sine hester, og kunne regne avstamming i mange ledd bakover.
Distansene
I tiden før Janus influerte avelen i det tidlige Amerika utviklet quarterhestene og de Engelske fullblodshestene i forskjellige retninger-fra det samme utgangspunktet. Den Amerikanske Engelske Fullblodshesten og den Amerikanske Quarterhesten har altså samme opprinnelse. Quarterhesten hadde ikke samme utholdenhet som Fullblodshesten, men var desto raskere på kortere distanser. Man begynte derfor å skille på lang og kortdistansehester, og quartern fortsatte og løpe i hovedgatene på distanser som var 220-2240 yards, mens fullblodshestene løp på distanser fra en mile (1760 yards) og lengre.
Veien mot Vest
På midten av 1800 tallet blusset gullruchet opp på allvor og lokket tusenvis av mennesker mot Vest. Disse menneskene behøvde vogner og trekkhester, og tok selvsagt med seg sine arbeids og kappløpingshester.
I tiden før den store utflyttingen, fantes det mange spansk ættede hester som arbeidet på ranchene, men de ble nå sammenlignet med hestene som nybyggerne og gullgraverne hadde med seg. Disse viste seg å ha særegne talenter når det gjaldt driving av buskap
Hestene virket som de kunne lese buskapen og parere deres bevegelser før de engang hadde vist tegn til bevegelse.De var suverene å arbeide buskapen med på de store buskapsranchene, og i stedet for å arbeide foran plogen hele uken igjennom begynte disse hestene nå for fullt å arbeide som roping og ranchhester i ukedagene og kappløpingshester på lørdagene. Ofte var de aller beste kappløpingshestene også fantastiske ranchhester, med stor bevegelsesevne og et godt temperament.
Historien om en av dem, Painted Joe. I tiden før de spanske conquistadorene ankom Amerika forekom alle farger på disse hestene, naturligvis også flekkete og tigret. De tigrete dukker smått om sen opp i historien som appaloosaer, men det er en annen historie.
Quarteren og Painten skilte altså på dette tidspunkt ikke lag, men quarteren som den kaltes kunne ha alle farger.
Quarteren som rase
I år 1939 samlet det seg en del oppdrettere i Texas og grunnla den Amerikanske Quarterhestforeningen., AQHA. Den ble officiell året etter. De hadde vansklig med å bli enige om reglene, særlig når det gjaldt hvor mye hvitt som skulle tillates på quarteren. Dette var derfor en av grunnene til at styret i 1946 ble byttet ut, og man begrenset de vite avtegnene til hodet og nedre extremitetene
I dag har rasen blitt uhyre spesialisert i de forskjellige konkurransegrenene. Halter hestene er hardt drevet så vel genetisk som med tilvekstmidler (både tillatte, og forbudte), muskelmassen er avlet frem til å bli så stor og tung at holdbarheten ikke tillater ridning og normalt arbeid.
Til gjengjeld virker performings hestene som de er programmerte til å danse foran kalven, og de stapper bakbena godt innunder kroppen uten at man trenger å lære dem det på forhånd. Bakdelen med denne spesialiseringen er at det i dag ikke finnes en quartertype, men fire fem.ulike, til ulike gjøremål. Fordelen er jo at enkeltindividene er desto bedre i sin spesialgren enn tidligere hester som konkurrerte i den gren de viste mest talent i......eller de grener rytteren likte best.
Dermed minsker alsidigheten hos rasen, noe som i alle år vært rasens særskilte styrke.
Painten
I mange år svor quarter oppdretterne når de i enkelte tilfeller fikk hester med for mye hvitt. Det var ikke helt uvanlig at de ble slått i hjel allerede som nyfødte, andre ble solgt til sirkus eller som paradehester til rodeos med mer. På midten av 50 tallet, ble endel venner av de flekkete hestene oppmerksomme på nettopp dette, og satt i gang arbeidet med å innhente flekkete hester med rene quarterstammer. I 1962 ble American Paint Horse Association grunlagt, APHA.
Grunnleggeren het Rebecca Tyler, fra Texas. Hun ble også en av de fremste Paintoppdrettere igjennom tidene.
Painthesten har stort sett samme karakter som Quarterhesten, dessuten blandes regelmessig
Det beste blodet fra quarteren inn i Paintens. Painten utgjør ca 10 % av quarterhestbestanden i USA.
Painten deles hovedsaklig inn i to fargekombinasjoner: Tobiano og Overo. Tobianoen ser ut som en ”vanlig” flekkete hest: farget hode med vanlige avtegn som stjerne og bles, et brystskjold, som farger bringen og bogen, flekker i flankene, og haleflekk. Størrelsen og formen kan variere stort, men konturene er normalt jevne og runde. Tobianoen har nesten alltid noe hvitt over ryggen mellom manken og halen, ellers kan den være overveiende hvit eller overveiende farget. Overoen kan beskrives som ensfarget med hvite flekker på, dermed kan man generalisere og si at overoen så godt som aldri har hvitt mellom manken og halen. Halen er oftest farget, og hodet har ofte store hvite avtegn. Det er ikke uvanlig å se blå øyne hos overoen, og ofte helt fargede ben. Eller i det minste 2 hvite ben.
Overobegrepet innebærer egentlig tre ulike mønster, disse er vanskelig å skille fra hverandre da de gjerne forekommer i ulike blandinger. Nedarvingen av overogenet er normalt enkelt dominant, Homozygoter hos overoen forekommer som defekte hvite føll som dør innen 5 døgn etter fødselen. Man håper at man med dagens avanserte genforskning skal klare å avle bort dette defekte genet.
Tobianoen nedarver også enkelt dominant, men her forekommer også homozygoter, hester med doble gener for nedarving av flekker. Det finnes også en tredje variant av det flekkete mønsteret på painten, nemlig Tovero: en blanding av tobiano og overo. Toveroen viser kjennetegn både fra tobiano og overo
Kilde: Gun-Britt Blomdahl.
|
Toppkategori
Verdt å vite
